Færdasteinen – ett glemt kulturminne

Ett svakt vindpust, stryker mitt kinn, og nynner stille overturen til neste årstid, høsten. Selv synger skogen grønn og fin fortsatt sommerens melodi. Men ett og annet utålmodig  tre har væt tidlig ute, ikledd seg korrekt kostyme  og sikret seg billetter til høstens så fargesprakende karneval- de umiskjennelig og tydelige  fargene som vitner om kaldere og kortere dager. Kretsløpet går sin ubønnhørlige gang.. Det virker som om alt rundt meg står på vent, selv om en rik og raus sol strør ett fint gyllent dryss av   solgløtt ned i underskogen som flere steder er drapert med små duggtunge spindelvev, rene kunstverk-uten kjøpere - og gjør så godt den bare kan for å gjøre denne dagen fin. Og hvor er vi på veg, Kirsten, min livsledsager- og jeg? Jo opp til Færdasteinen som Sverre Nordnes fortalte meg om for like mange tiår siden som jeg har finger på min hånd. Min første tur opp dit var for litt under førti år siden, den gang på snø. En gang for lenge siden dro folk, fra våre trakter ,forbi Vårbu- over heia, forbi Gustulvann og ned til Singusdal. En lang og strevsom ferd opp gjennom tidene ,må  dette virkelig ha vært, i all slags vær - både for mann og hest.