KAN SNAKKE OM DET MESTE: At kjemien er på topp mellom helsefagarbeider Ellen Bjørndalen og beboer på Nome sjukeheim Johanne Orekåsa (94), er det liten tvil om. - Vi kan snakke om alt, både spøke og snakke om det som er vondt, er de enige om.
– En helgestilling på Olastua fikk meg til å endre mening
Helsefagarbeider Ellen Bjørndalen stortrives i jobben med demente. Men det var ikke gitt. Lenge trodde hun at helsevesenet ikke var noe for henne.
– Hvordan vil du beskrive deg sjøl?
– Blid og utadvendt
– Hvor lang fartstid har du i jobben?
-Nå har jeg vært på demensavdelingen i åtte år.
Navn: Ellen Bjørndalen (34)
Bosted: Vrangfoss
Yrke: Helsefagarbeider med videreutd. innen psykisk helsearbeid
Arbeidsplass: Nome Sjukeheim / Demensavd.
– Litt om bakgrunnen for at du kom hit?
– Jeg er opprinnelig Skiensjente, men gikk videregående på Søve med klare planer for et år på Folkehøyskole i Sogn etter det. Men, så traff jeg altså en Vrangfossing, så da blei det endringer i planene, til hus og familie i stedet. Det har jeg ikke angra på. Nå har vi to barn på 10 og 14 år. Men jeg har alltid tenkt at helsevesenet ikke er noe for meg. Jeg jobba på G-sport i Bø en tid, men følte etter hvert behov for noe tryggere. Og siden jeg har mange i familien som jobber i helsefag, ble jeg overtalt til å prøve. En helgestilling på Olastua fikk meg til å endre mening. Da fant jeg ut at jeg faktisk likte det veldig godt. Dermed ble det voksenopplæring og lærlingplass.
– Hvilke oppgaver utfører du?
– Det er alt fra pleie og sårstell til mating og miljøarbeid. Siden dette er en miljøterapeutisk avdeling så brukes det mye ressurser på å skape gode relasjoner for brukerne. Det kan være å gjøre ting i sammen som de pleide å gjøre som friske, kanskje strikking, sang eller pianospill. Og det er for å skape nærhet og trygghet, som er ekstra viktig for demente. Vi prøver hele tiden å tilrettelegge for den enkelte, og det skal ikke alltid så mye til for å gi brukerne våre en bedre hverdag. For meg føles det som et meningsfylt og givende arbeid.
– Hva gjør dette til en god arbeidsplass?
– Vi er en fin gjeng med kolleger, med godt samarbeid og god takhøyde innenfor gruppene. Har du «en kjei dag» og er litt redusert, så er det aksept for at man kanskje bare funker sytti prosent. Da er det å dra lasset i sammen.
– Hvorfor mener du at jobben din er viktig?
– Fordi de som ikke lengre klarer seg hjemme kan få bo her og få hjelp i hverdagen. Vi kan sørge for det lille ekstra som gjør at tilværelsen blir bedre.
– Noen erfaringer / kunnskap du har tilegnet deg?
– Det er mange ulike ting som skal håndteres i de ulike brukergruppene, og noen har spesielle utfordringer i hverdagen. Det kan handle om hvor nær man kan komme den enkelte uten å komme innenfor «komfortsonen». Sånne ting er veldig erfaringsbasert, ikke minst når det for brukeren varierer fra dag til dag. Da går det på erfaring og å lære den enkelte å kjenne.
– Hva betyr jobben sosialt for deg?
– Den betyr mye, og ikke minst var den viktig i koronatiden, for her gikk jo hverdagen sin vante gang uansett. Men noen av oss kollegene er også sammen på fritida, for eksempel på skauturer, og nylig var vi en gjeng som tok en tur til Trolltunga. Da blir vi bedre kjent med hverandre i en annen setting.