MENNESKEMØTER: Bente Lysgård Jørgensen er miljøveileder på Nome Asylmottak, og elsker å prate med folk, uansett hvor de kommer fra. – Menneskemøtene er det beste med jobben, mener hun. Her sammen med noen av beboerne.
Opplevde at tidligere beboere sto på døra og spurte om å få komme hjem igjen
– Ja, jeg er så glad i jobben min, at den snakker jeg gjerne om, svarer Bente Lysgård Jørgensen når Kanalen tar kontakt. – Faktisk den beste jeg har hatt!
– Hvordan vil du beskrive deg sjøl?
-Veldig utadvendt, blid og omtenksom, og ifølge kollegene mine – morsom.
– Hvor lang fartstid har du i jobben?
-Snart elleve år som miljøveileder her på mottaket, men med litt endring i stillingen. Fram til de minste barna blei flytta til kommunale barnehager så var det stort sett de jeg jobbet med, mens nå er det andre oppgaver.
– Litt om bakgrunnen din?
-Opprinnelig er jeg fra Krokstadelva, men kom til Ulefoss i -91 hvor jeg først fikk jobb som lærervikar, og seinere fast jobb på Ulefoss skole. Der blei jeg i 17 år, før jeg kjente behov for litt forandring.
Etter det var jeg en periode i bokhandelen, en jobb jeg stortrivdes i, men siden jeg trang full tid, så søkte jeg etter hvert her på mottaket. Jeg visste i grunnen veldig lite om denne arbeidsplassen, men har alltid syntes at det virket veldig spennende.
Jeg var kjempeglad da jeg fikk jobben og har aldri angra en dag. Dette er den beste jobben jeg har hatt, og med veldig gode kolleger.
– Hvilke oppgaver utfører du?
-Jeg veileder og informerer beboerne, også er jeg ofte på togstasjonen for å ta imot nye folk. De fleste kommer fra transittmottaket i Råde.
Ellers er jeg mye rundt og klargjør rom og leiligheter, ordner med møbler, utstyr og sikkerhet, også jobber jeg med aktiviteter for barn og voksne. Hver fredag er jeg rundt på beboerhus og baker, og det er spesielt hyggelig på «herrehus» for de setter ekstra pris på det.
Nå i det siste har det gått i skolebrød, og de har blitt så populære at det går rykter om dem! Også er jeg leksehjelp hver dag når ungene kommer fra skolen. Det synes jeg er veldig ok. Jeg har også mye møter med skole og barnehage, og tar med foreldre og barn når de skal møte skolen for første gang.
– Hva gjør dette til en god arbeidsplass?
– Menneskemøtene. Og jeg elsker jo å prate med alle uansett hvor de kommer fra. Også er det å kunne gjøre en forskjell for folk. Jeg opplever at beboerne her liker meg, ikke bare for bakingen, for jeg liker jo å by litt på meg sjøl også.
Jeg er mest av alt glad i hverdagspraten. Men vi har regler som gjør at man ikke skal etablere vennskap på privat plan, for eksempel på Facebook, men vennlige, det skal vi være. Og når folk flytter herfra, så er det mulig å opprette kontakt og følge dem videre. Jeg var her da mottaket ble lagt ned ved nyttår i 2019, og da det åpna igjen et halvt år senere, og da opplevde vi at «gamle» beboere sto på døra og spurte om de kunne få lov å komme hjem igjen. Det sier jo litt.
Men så er det også et veldig fint arbeidsmiljø, hvor vi har det gøy sammen, selv om det er alvor i mange ting. Det betyr at det er lavt sykefravær, og at man kan komme på jobb sjøl om en føler seg litt pjusk en dag, og bli tatt godt vare på.
– Hvorfor er jobben din viktig?
– Fordi vi jobber med å gi folk veiledning og informasjon som gjør dem rusta til å bosette seg i det norske samfunnet. Det kan være om alt fra lover og regler til praktisk informasjon, foreldreinformasjon, og det å være «syk på norsk». Tida i mottaket gir folk en god ballast for et godt liv fremover.
– Noen erfaringer / kunnskap du har tilegnet deg?
– Jeg visste ikke så mye om asylprosessen før jeg begynte her, så den har jeg lært veldig mye om. Det er veldig mange krav til et mottak, som man må sette seg inn i.
– Hva betyr jobben sosialt for deg?
– Jeg har aldri grua meg til å gå på jobb, men gleder meg til å møte kollegene mine hver dag. Vi har faste morgenmøter, sånn at vi skal være «samsnakka», og det trur jeg vi er veldig gode på.
Jeg føler at vi er en gjeng med venner som samarbeider godt. Og etter at jeg slutta i revyen (Ulefoss revygruppe hvor Bente var sentral i mange år, jour.), så «går det ut over» kollegene mine. Gjør noen en tabbe her, så kan det fort bli til et vers i «Mottaksvisa». Den skriver jeg et nytt vers til én gang i året.